For veldig lenge siden var landet vårt dekket av tjukk is. Da var det så kaldt og øde at hverken mennesker eller dyr kunne leve her. Men så skjedde det noe. Værlaget ble mildere. Isen begynte å smelte og etter hvert ble stein, fjell og jord avdekket langs kysten vår. Men ennå var det kaldt. Vi kan sammenlikne værforhold og dyreliv på den tiden med slik forholdene er f.eks. på Svalbard i dag.

Men mildværet fortsatte og til slutt var all isen borte. Værlaget ble nå sa mildt at det kan sammenliknes med slik som det er i dagens Mellom-Europa. Varmekjære dyr og planter dukker opp.

Det er nå de første mennesker kommer til lan-det. Disse menneskene holder seg sammen i små flokker og følger etter dyra som trekker nordover i landet. De bosetter seg ved strandkanten, på åpne boplasser eller i huler og under hellere. I havet er det fisk og sjødyr og på holmer og skjær sitter det fugl og pusser fjørene sine. I fjellet går reinen og beiter. Hvordan levde så disse folkene?

Det viktigste redskapsmaterialet i mange tusen år framover, var forskjellige steinslag, særlig flint. Derfor kaller vi denne tida for steinalderen. Av steinredskaper er det funnet kniver, Økser, bor og pilspisser. Tre, bein og horn brukte de også. Av bein lagde de beinangler, harpunspisser, jaktpiler og fine garnnåler til å bøte fiskegarn med. Med disse enkle redskapene skaffet de seg mat og klær. De drev mest med fiske, fanget sel og fugl og jaktet på storvilt som bjørn, elg, villsvin og kanskje helst hjort og rein.

Seinere i steinalderen begynner folket å dyrke jorda. Men fremdeles har fangst og fiske stor betydning, særlig i Nord -Norge.

Det er funnet en god del helleristninger og steinfigurer som kan for-telle oss noe om steinalderfolkets jakt og fiske, hvilke dyr de helst jaktet på. Blant annet er det funnet små steinfigurer av elg, bjørn og sjøfugl. På glattslipte berg er det funnet veideristninger av forskjellige dyr og fugler som er hogd, skåret eller slipt inn i berget.

Disse bildene ble brukt i tilknytning til visse handlinger-seremonier. På den måten trodde steinaldermannen at han kunne få makt over de dyra han avbildet. Denne jaktmagien skulle bringe mange dyr og fugler til området og jegeren ville få god jaktlykke.

I Bronsealderen er folks bosetningsforhold blitt enda mer forandret. Jordbruket som ble kjent i slutten av steinalderen, gav grunnlaget for fast bosetning og lagring av rikdom. De begynner å dyrke korn og husdyrhold blir vanlig. Denne måten å leve på bli gradvis mer utbredt i bronsealderen. Jakt og fangst blir ei attåtnæring for bonden og dette blir drevet på spesielle fangst og fiskeplasser til forskjellige tider av året. Funn fra kystboplasser fra denne tida viser tyde-lig at sjøfuglfangst og fiske har gitt et viktig tilskudd til kosten. Folk som bosatte seg i fjelldalene har drevet et allsidig jakt - og fangstbruk ved siden av jordbruket. Blant annet er rypa blitt utnyttet som matvilt.

Folket langs kysten vår brukte ganske stor del av sin arbeids-tid til fuglefangst.

I fuglefjella hentet de seg egg og kjøtt fra mange for-skjellige fugler - alke, lomvi, lunde, måker og skarv. På holmer og skjær lå ærfugler på reir. Den gav svært verdi-full dun.

Fangstmåtene var svært forskjellige. Med kjepper kunne de slå ihjel fugl som ikke klarte å komme seg på vingene fort nok. Snarer ble brukt både på. land og på små flåter i sjøen.

På land ble de lagt utover på steder folket visste at fuglene pleide å sette seg. Snarer på flåte fanget fugl som ville hvile seg her når de var ute for å fange mat til ungene. Garn ble brukt på forskjellige måter, f.eks. ble de satt Opp på steder der fuglene pleide å. fly og dermed ble de fanget.

Håv ble brukt til å fange levende fugl. Håven satt ytt-erst på en lang stake. Fangstmannen satte seg litt i skjul der han visste fugl ville fly forbi. Når fuglen kom flyv-ende i stor fart, var det om å gjøre for mannen å. vippe opp den lange stake og få fuglen i håven. Han må sikkert ha trent lenge for å klare det. Hunder ble også brukt i fuglefangsten. Spesielt ble hunder brukt til å fange lunde-fugl.