Generell del.

Innleiing
Jakt og fangst
Fuglane varsla
Fuglane i magi og folkemedesin
Dåring
Trekkfuglane
Fuglebandet

Spesiell del

Lomen
Skarven
Heigren
Grågåsa
Endene
Ærfuglen
Hauken
Ørna
Falken
Rypa og jerpa
Årfuglen
Tiur og røy
Åkerriksa
Trana
Tjelden
Heiloen
Vipa
Spoven
Rugda
Måkene
Sjøfuglfangst
Geirfuglen
Gauken
Hubroen
Kattugla
Svala
Hakkespettane
Lerka
Linerla
Staren
Lavskrika
Nøtteskrika
Skjora
Kråka
Ramnen
Fossekallen
Gjerdesmetten
Steinskvetten
Raudstjerten
Trastane
Meisane
Spurvane

APPENDIKS

Segner
Eventyr

Ordtøkje

Gåter

Truer og varsel

Jakt og fangst

Informantliste

Litteratur

Lenker

 

HUBROEN

har, mest på grunn av den noko uhyggelege låten sin, og sett folkefantasien i sving. Han har fått namnet sitt på grunn av denne låten: "Hu bror!" sa Kain mæ sama `n kjøyrde kniven i bror sin. Sea blei'n te ein fuggel o konna kje séa ana"(Numedal3O,8; likn. Bø i Tel. 3 ,133).

Hubroen, eller steinulven som han helst vert kalla på desse kantane av landet, har etter dette vore ein særs pålitande døds-varslar. Det var eit sikkert merke dersom hubroen sat og tuta ved husa på garden: "Ula er den verste ulukkesfuglen som finst. Sit der ei bergule(hubro) på eit hustak, so kan du mest vere sik-ker på at det spår feigd for nokon der i garden" (Møre 27, 29). Det finst mange segner om at dette varslet har slått til: "Om hausten 1899 heldt ein stor bergulv seg nær Nystova på Filefjell kvar kveld ikring ei veke. Han sat på ein telegrafstolpe like nedafor Basebygningen, der Knut Jonsson (basen) og kona Kari Olsdotter budde. Bergulven sat der og huga og sa "u-hu, u-hu!" Det var reint uhyggeleg med han. Dei trudde så visst at det boda for feigd'n når bergulven sat slik og skreik.
Den gamle trui slo til. Den 7/10 1899 døydde Kari O. Nystova" (Vang i Valdres 16 ,141).


Elles var det om å gjera å høyra etter kva låt han hadde. Somme stader heiter det såleis at det var berre når han ropa "Bær ut!" at det tydde feigt; då skulle det snart bærast ut lik. (Sunnfjord m.fl. 17 .166).

 


 Andre stader heitte det at dersom han skreik "Hu-bro !" var det ein mann som var feig, men dersom han herre skreik "Hu!" var det ei kvinne(Mandal sst).

Men ein kunne og berga seg om ein høyrde hubroen. Fekk ein såleis høve til å skyta hubroen, var det berre sin eigen feigd han hadde varsla (sjå Tillegg - Segner nr.3). Men elles var det ein farleg ting å skyta på hubroen. Råka ein ikkje med fyrste skotet, laut ein sjølv døy (Sunnm., likn. Salten 17 ,168). Det kunne og verta hemna om ein herma etter hubroen (mst 17 ,166). I det heile vart hubroen rekna for ein vond fugl: "Stenuglen er en meget farlig Fugl, som baade kan forblinde Synet paa Folk oo endog dræbe dem. Stundom flyver den bort i en Sandbanke og vælter sig i den fine Sand, til Vingerne er fulde deraf, flyver derpå tilbage og lige i Ens Ansigt, saa øinene blive fulde af Sand, og Synet tabes" (Helgeland f),167).

KATTUGLA

var i folkelivet namnet på mange mindre ugleartar. Tilliks med hubroen har ho helst vorte nytta som feigdarvarsel, og då særleg om ho ula nær husa: "Tri Sekse-konor slokna mest samstundes. Det belet var det ein fæla leik tå ulor ikring husi. På morbror for, kom det ulor og sette seg i tunbjørki. Dei løyste skot på dei, men fekk inkjevetta"(Ullensvang 4 ,87).
Elles akta dei på låten til kattugla. Det var inga fåre om ho huja på vanleg vis, men skreik ho "Kle-vitt!", var det snart ein som skulle klest lik(mst 17 ,168). Men skreik ho "To—vitt!" tydde det lukke (Romsdal sst) eller gjestebod (Rømskog 12,’56). 

Frå Verdal heiter det: "Kattugla var dei gamle fælt redde. Når ho kom nær husa og skreik, sa ho: "Dra ut, kle kvitt". Var det eit kvinnfolk som skulle døy, sa ho: "Kun hu"( 35,75). Men sjølv om kattugla var eit pålitande feigdarvarsel, var nok hubroen farlegast likevel: "Å høyre ei kattule i nærleiken er og fårleg, men det spår ikkje bråfeigd som bergula gjer"(Møre 27.,29).

 

Kattugla kunne og gje varsel for andre ting. Sette ho seg såleis nå bua og skreik, vart det uår or dyrtid, men det var eit godt varsel om ho bygde i løa (Wilse: Spydeberg s.56). Og det var eit dårleg merke dersom fiskarane råka henne på vegen.

Elles galdt det samme vernerådet mot kattugla som mot hubroen: ein kunne skyta henne og såleis berga seg sjølv(Sunnm., Østerd.17,168).