Eventyr side.1

Generell del. Innleiing Jakt og fangst Fuglane varsla Fuglane i magi og folkemedesin Dåring Trekkfuglane Fuglebandet Spesiell del Lomen Skarven Heigren Grågåsa Endene Ærfuglen Hauken Ørna Falken Rypa og jerpa Årfuglen Tiur og røy Åkerriksa Trana Tjelden Heiloen Vipa Spoven Rugda Måkene Sjøfuglfangst Geirfuglen Gauken Hubroen Kattugla Svala Hakkespettane Lerka Linerla Staren Lavskrika Nøtteskrika Skjora Kråka Ramnen Fossekallen Gjerdesmetten Steinskvetten Raudstjerten Trastane Meisane Spurvane APPENDIKS Segner Eventyr Ordtøkje Gåter Truer og varsel Jakt og fangst Informantliste Litteratur Lenker
	EVENTYR. Nr.1: Anda og hegren "For lenge, lenge sidan kunne korkje anda eller hegren symja, seiest det. Men så var det ein kveld at dei sette opp at den som først kunne vakna om morgonen når sola hadde byrja renna, skulle kunne symja. Ja så skulle dei leggja seg tidleg om kvelden attved einannan. Anda la seg straks til å sova fred og ro, men hegren var så forhippen etter å få kunna symja at han sette seg føre å halda seg vaken heile natta til sola rann. Så ville han vekkja anda såleis: "And, and! Dag i strand!" Derfor låg han heile natta og taut på dette her: "And, and! Dag i strand!"	Men nettopp då sola byrja ydda på dei øvste fjell-toppane, var han så klar at han sovna, men anda vakna i det same. Og i same augneblinken ho såg solauga opp i skaret, spratt ho opp og ropa: "Hegre! No er dagen fegre!" Og dermed så flaug ho ut på vatnet og gav seg til å symja så vatnet fossa om bringa nå henne. Men hegren stakkar, han kom for seint opp. Han kunne berre vada ut eit lite stykke, og der stod han og strekte hals etter anda. Og lang hals, veit du, har han den dag i dag, men symja kan han ikkje, han kan ikkje flyga heller." (Eventyret er oppskr. i Hjelmeland av Johannes Arneson. Prenta i "Sysvorti" nr.4 1890.)

	nr.2: Gjertrudsfuglen "I de gamle gode dager da Vårherre og St. Peder gikk og vandra her nå jorda, kom de en gang inn til ei kone som satt og baka. Hun hette Gjertrud, og hadde ei raud lue på hodet. Da de hadde gått lenge og var sultne begge, bad Vårherre henne så vakkert om ei lefse å smake på. Ja, det skulle han da få. Men et bitte lite emne tok hun og kjevla ut. Likevel vart det så stort at det fylte hele tak-ka. Nei, så vart den lefsa for stor; den kunne han ikke få. Hun tok et enda mindre emne, men da hun hadde baka det ut og bredd det på takka, vart den lefsa og for stor; den kunne han heller ikke få. Tredje gangen tok hun et enda mindre emne, et ørende lite ett, men også denne gangen vart lefsa altfor stor. "Så har jeg ikke noe å gi dere", sa Gjertrud. "Dere får like så godt gå att uten smakebete, for lefsene blir for store alle sammen."	Da vart Vårherre harm og sa: "Fordi du unnte meg så lite, skal du ha den straffa at du skal bli til en fugl, og ta den tørre føda di mellom bark og ved, og ikke få noe å drikke oft-ere enn hver gang det regner." Og ikke før hadde han sagt det siste ordet, så vart hun til gjertrudsfuglen, og flaug fra bakstefjøla opp gjennom pipa. Og ennå den dag i dag kan en se henne flyge omkring med den raude lua si og ganske svart over hele kroppen, etter det at pipa svertet henne. Hun hakker og pikker støtt nå trærne etter mat, og piper mot regnvær, for hun er alltid tørst, og da venter hun drikke," (Eventyret er oppskr. på Ringerike av Jørgen Moe i 1838).